Home » Barn

Portrett ǀ “barn er fantastisk anarkisk publikum”

Barn

Foto: SCHMOTT Fotografer for fredag

En gammel dansesal, mørk, med mye patina, faller vårsola gjennom vinduene. Barn sitter på gulvbordene, tepper og puter er blitt spredt, kosete leker har blitt brakt med seg. Og masse plastbokser fylt med ferdigkuttede epler og gulrøtter.

Fredrik Vahle, det snøhvite håret bundet i en flette, snorbuksebukse i beige, en vid rød skjorte, løper gjennom radene og beveger "ringingen" forsiktig. En gutt strekker seg etter vindklokka, drar på den, heier – og Vahle smiler. Den lokale foreningen til det tyske kommunistpartiet (DKP) i Reinheim im Odenwald inviterte til barnekonserten. På veggen er landskapsbilder i gyldne rammer, gamle svart / hvitt-fotografier og en kopi av Caspar David Friedrichs berømte altertavle Korset i fjellet.

På scenen starter Vahle, 76 år gammel, en av sine mest kjente sanger, Haren Augustin. En perkusjonist og en bassist støtter ham. Dietlind Grabe-Bolz, ordfører i Gießen, synger med ham. Du kjenner hverandre gjennom et universitetsseminar. Siden den gang har hun akkompagnert Vahle på konserter, forestillinger i barnehager og skoler. I publikum er det hovedsakelig foreldre rundt 40 og Silverager – besteforeldre som kom med barnebarna – som synger Vahles sanger høyt. Da de hørte brikkene for første gang, var de fremdeles barn.

Om cowboyer og rødbeter

1973 er Nepe dukket opp, Vahles første album med barnesanger, som han hadde spilt inn sammen med sin daværende partner Christiane Knauf. Plata var en krangel. Ingen hadde noen gang sunget for barn som Vahle og Knauf: sangene med sine klare politiske meldinger, publisert på venstre musikkmerke, handlet om rusk og miljøvern, mot bevæpning eller frykten for "gjestearbeidere".

Christiane & Fredrik: Det var sekstitalls marsj inn på barnerommet. Det var anti-autoritær utdanning på vinyl. Albumet ble en suksess, brikkene på det, Cowboy Jim fra Texas, Sabre-keiseren, Nepe og Brecht-sangen fra Fisch Fasch, ble klassikere av vesttysk barnemusikk. Til dags dato er Vahles-konserter nesten alltid utsolgt.

"Kom inn," sier Vahle, som er en av de menneskene som ikke liker å bli beleiret. Han foretrekker også å snakke med alle med "deg". Huset hans ligger helt i enden av landsbyen, bortenfor begynne åkrene. Mosen vokser på hageveggen, trærne er nakne i slutten av mars. Vahle har bodd her i Salzboden siden 1970-tallet, mindre enn 20 kilometer fra Gießen, der han studerte språkvitenskap, underviste i tysk og politikk, og senere også underviste ved universitetet. Innimellom gir han seminarer i språkvitenskap der som foreleser.

Vahle hadde grunnlagt en flat andel med venner fra Gießen i Salzboden. Han og partneren hans, en maler, bor nå i par. Hver av dem har "sitt eget rike", sin retrett i huset. Vahle bor i øverste etasje. Hvis du går opp til de store glassvinduene, har du en bred utsikt over Lahn-dalen.

Han brygget grønn te, la en skål med cashewnøtter og en med svisker på bordet med mosaikkene. "Jeg kommer til å begynne helt fra begynnelsen," sier han, og det vil han gjøre oftere i løpet av samtalen. Så trekker han seg ut, forteller om turene som tok ham til Hellas, Nicaragua eller Paraguay, til andre musikere eller sosiale revolusjonære.

Han snakker om bums på Luisenplatz i Darmstadt med gitarene deres, som tiltrakk ham så magisk i ungdommen, eller om foreldrene hans, som var kunstnere, Inge og Fritz Vahle. I 1956 flyttet de med ham fra Stendal i DDR til Vest-Tyskland for å kunne jobbe mer fritt i sin kunst i håp om å gjøre en karriere der. Vahle peker på et bilde som henger ved siden av vinduet ved spisebordet. "Jeg var fire da jeg var fire, malt av min mor," sier han. Han har en rolig, beroligende stemme.

På et flatt trebord i det andre hjørnet av kjøkkenet er det instrumenter, nettopp arrangert: sangskåler, ukulele, fløyter, en håndfull treklapper. "Som barn var jeg ikke et musikalsk talent, jeg kom til musikk i ryggen," sier Vahle. Bestefaren hans spilte piano hjemme, en barnepike lærte ham de første sangene: treff, drap, gamle stykker fra Lüneburgheiten, sanger "om soldater som hadde begge ben skutt ned og sånt". Så rart som disse sangene var, kastet de en trylleformann over gutten. "Behovet for å synge for andre var der veldig tidlig."

Provokasjon med 150 watt

Han grunnla sitt første band sammen med en venn. De ble begge fascinert av amerikanske sanger / låtskrivere som Pete Seeger og Woody Guthrie, men var også interessert i den greske sangeren Mikis Theodorakis, i musikk fra Latin-Amerika, Spania. I Athen, på militærdiktaturets tid, havnet de nesten i fengsel. De hadde hørt om en bekjent fra en bar der de kunne spille, men det antatte fremføringsstedet viste seg å være et bordell. Eieren jaget musikerne bort.

Frustrert flyttet de til Omonia-plassen, der de spilte Donovans antikrigsangsang Universitetssoldat sunget. Hemmelig politi dukket snart opp, som tok de to bort. På vei til området hvisket en mann som snakket tysk til dem: "Åpne opp for folklore, later som du ikke vet hva sangen betyr." "Det reddet oss," sier Fredrik Vahle.

Sammen med vennen Ulrich Freise var han også involvert i en gruppe kalt Action Group for Disbanded Song Culture. Hun tilhørte Gießen-grenen av SDS, Socialist German Student Union, og musikken hennes handlet om provokasjon. "Jeg ropte tekster av Erich Fried inn i mikrofonen, Ulli hadde koblet skogen hans til et 150 watt system," husker Vahle. "Det var dårlig lyd, en blanding av agitprop med delikate og lyriske passasjer." Han og Christiane Knauf spilte de første barnesangene på en tur til Italia, det var på begynnelsen av 1970-tallet.

De møtte en gratis teatergruppe der som inviterte dem til en festival i Berlin. Konserten ble hennes første store konsert. Like etterpå kom forespørselen fra etiketten Plans, som ønsket å produsere en plate med dem.

Han var begeistret for at han i sangene hans kunne kombinere det sosiale og politiske med poesiens verden, myter og eventyr. De trange arbeiderklassesangene som mange av hans kamerater på den tiden regnet som den eneste sanne formen for protestlåten, var ikke hans greie. "Mitt politiske engasjement kom fra det etiske, det litterære og ånden: Det ble formet av Bert Brecht, Heinrich Heine og Federico García Lorca."

Med sangene var Vahle alltid et alternativ til Rolf Zuckowski, den andre suksessrike vesttyske barnesangskriveren. Med Zuckowski, hvis mest berømte sang sannsynligvis er den fengende melodien I julebakeriet og senere for Peter Maffay stykkene til musikalen Tabaluga skrev, verden fremstår fargerik, lys, som en glede. Fredrik Vahle synger også fra den mørke siden, fra arbeidsledighet, fattigdom, rasisme eller fra autoritære foreldre. "Sanger som kaller ting ved navn har det vanskeligere," sier han. Likevel var hans tilhengere alltid store, han klarte å gi ut nye album år etter år. Det hjalp absolutt at sangene hans er så fengende. Melodisk, med kor som alle vil synge med. Over tid har sangene blitt mildere og mer lekne, mindre provoserende.

Til og med hans sympati for DKP har aldri skadet Vahles popularitet. "Jeg trenger ikke å angre på noe," sier han. "Jeg var aldri medlem av partiet, og på grunn av min egen historie, delte jeg aldri DDR-entusiasmen."

Det var engasjementet for miljøvern som tok det for kommunistene. "DKP var de grønne når de grønne ikke eksisterte," sier han. Vahle står ved sitt engasjement – og han vil ha en mer selvsikker venstre. "Vi burde være mer orientert mot de amerikanske demokratene," sier han. "For eksempel noe stort som Green New Deal av Alexandria Ocasio-Cortez: Vi snakker ikke om det nok her."

Vahle har gitt sine konserter i mer enn 45 år. Ha barna endret, siden han begynte? Er det noe i alle historiene om de altfor forsiktige helikopterforeldrene? "Det er faktisk slik at barn vokser opp mye mer skjermet i dag, den sosialiserende tommelen er blitt mer merkbar," sier Vahle. "Merkelig nok var oppveksten strengere og moralsk den gang, og også politisk i DDR. Likevel hadde vi mye mer frihet enn barna i dag. ”Men når han står foran dem og spiller sangene sine, gjør bevegelsesøvelsene sine med dem, er barna fremdeles like sta, nysgjerrige og bortført som i de første dagene av karrieren. "Barn er et fantastisk anarkisk publikum," sier Vahle. "De bryr seg ikke om applausritualer, de handler bare slik de føler." Når de reagerer på musikken hans – det være seg med et høyt rop – er forestillingen vellykket for ham. "Jeg har aldri sagt til barna på en konsert: Hold kjeft."

Vahle har selv ingen barn. "Det irriterer mange," sier han. "De fleste tror at jeg er noen som har minst fire av sine egne barn." For sitt arbeid som musiker som til og med er bra, er han overbevist. "Jeg mistet heller aldri kontakten med barna fordi jeg ikke trengte å gå gjennom de ofte slitsomme foreldreoppdragelsesfasene," sier han. I midten av 70-årene liker han fortsatt konserter. "Jeg satte ikke en grense for når jeg skulle slutte å gjøre det." På slutten av hans opptreden i Reinheim dansesal, spilte han sangen av Ayşe og Jan, som ble opprettet i 1981. På den tiden sang barn fra et barnehage i Salzboden koret.

En jente, sannsynligvis ennå ikke tre år gammel, står opp midt i sangen og vugger kroppen hennes frem og tilbake. Barna i rommet er trollbundne, hviskingen er for lengst stoppet. Stykket handler om en tysk gutt og en jente hvis familie kommer fra Tyrkia. De blir kjent med hverandre, observerer hverandre og spiller snart sammen, blir venner. Men foreldre og søsken står overfor hverandre. Ayşe og Jan holder sammen mot motstanden, kan bryte fordommene. Til og med faren til Jan innser til slutt at han tar feil i å avvise innvandrerfamilien.

"Du kan lære noe av barn, det er slik historien slutter," er den siste strofen i sangen. Det er fortsatt hans budskap.

Et ødelagt militærfly pryder forsiden av debutalbumet Nepe av Fredrik Vahle. "Du kan bygge tre skoler til prisen for slik dritt," kommenterer en lærer i en grå dress og med et rødt slips på tegningen. Provokasjon! Fredrik Vahle mottok en “feministisk drittstorm” en gang for sangen Cat poter dans: "Katten kom til katten, slikket poten hennes veldig kjærlig / kjærtegnet henne og kysset henne forsiktig, og hun har allerede tatt del." Vahle ble beskyldt for å skildre macho og komme i gang i barnesanger. Sangen ble imidlertid en permanent hit den Vis med musen (barneboken med samme navn har mer enn 20 utgaver). Fredrik Vahle har gitt ut mer enn 40 album gjennom hele karrieren. Mange av stykkene hans (som f.eks Anne kaffekanne) tilhører kanonen til den vesttyske barnesangen.

Vahles bevegelsessanger er i mye Barnehager står fortsatt på programmet i dag. Musikeren dukker opp på demonstrasjoner og stevner, sist i Gießen på en konsert mot AfD.
Det nylig utgitte albumet viser at Fredrik Vahle, født i 1942, var og er en viktig innflytelse for mange musikere encore (Argon lydbok). Den er dekket av blant andre sjelesanger Max Mutzke, rapperne fra vennene dine, kabarettartisten Maren Kroymann eller de tidligere leirsteinsmusikerne Kai Sichtermann og Funky K. Götzner. Hans selvbiografi blir utgitt i oktober Rare sanger, vakre toner – minner og tanketurer mellom Anne Kaffeekanne og Cowboy Jim (Gütersloher forlag).

RELATERTE PUNKTER

Like this post? Please share to your friends:
Christina Cherry
Leave a Reply

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: