Foreldre og pedagogisk personale støtter i fellesskap overgangen. Barnets inntreden i barnehage gir en rekke muligheter for å utvikle helhetlige kompetanser og å involvere barnet og familien i utdanningssystemet. Disse fordelene kan imidlertid bare brukes mye hvis de første trinnene er vellykkede og overgangen fra familie til barnehage oppfattes av barnet som vellykket.
Barnehagen er vanligvis den første overgangen fra en person til en ikke-familieinstitusjon. I likhet med enhver overgang er dette også preget av betydelige utfordringer på individuelt, interaksjonelt og kontekstuelt nivå for de involverte individene. Barnet blir møtt med sterk frykt for separasjon og tap og må også venne seg til et ukjent miljø med nye kontakter og omsorgspersoner og en endret daglig rutine. Foreldrene hans må også takle sterke følelser, blir konfrontert med endrede daglige strukturer, nye roller og krav samt endrede sosiale kontakter.
Utdanningsspesialisten er også sterkt involvert i denne overgangen. For dem er imidlertid innreise av et barn i barnehage ikke en sammenlignbar overgang, siden situasjonen generelt ikke stiller nye krav til dem (se Griebel & Drizzle 2005). Mens barnet og foreldrene hans representerer skuespillerne i denne overgangssituasjonen og må takle dem aktivt, fungerer utdanningsspesialisten som moderator og guide i det nye og ukjente miljøet.
Foreldre-barn-forholdet som avgjørende >Hvis en til treåringer ikke har tidligere erfaring med separasjonssituasjoner når de kommer inn i barnehagen, har de ikke tilstrekkelige strategier for å mestre de nødvendige tilpasningsprosessene (jfr.Laewen et al. 2009). De er avhengige av støtte fra deres primære omsorgspersoner (foreldre).
Foreldre gir barnet et sikkert grunnlag. Den materielle og personlige verden blir bevart derfra. Hvis barnet føler seg trygg og trygg, kan de vende seg til å utforske omgivelsene sine, utvikle ferdigheter og evner og utvide sin kunnskapshorisont og etablere nye relasjoner. Imidlertid, hvis barnet ikke kan falle tilbake på sin sikre basis i nye og urolige situasjoner, er det veldig vanskelig for barnet å roe seg ned og åpne opp for de ennå uhåndterlige omstendighetene og ukjente mennesker (obligasjonsutforskningsbalanse). Det er derfor viktig at foreldre er til stede i barnehagen mens barnet deres bosetter seg. I nærvær av sin pålitelige omsorgsperson og den resulterende følelsen av trygghet, kan barnet utvikle et forhold til pedagogisk spesialist og de andre barna i en avslappet atmosfære og utforske det nye miljøet.
Berryggsmodellen er også basert på kunnskap om tilknytningsteori (jfr.Laewen et al. 2009). Bekjentgjøringsprogrammet tar hensyn til involvering av barnet, omsorgspersonen (foreldrene) og pedagogen likt under overgangen fra familie til barnehage. Den kjente omsorgspersonen ledsager barnet regelmessig i det ukjente miljøet de første dagene og gir ham trygghet til å utforske det nye miljøet. Først når barnet begynner å bruke den pedagogiske spesialisten som et trygt grunnlag for sine handlinger og å bli trøstet av det, anses akklimatiseringsprosessen som fullført.
Denne prosessen foregår ikke kl alle barn alike. Påvirkende faktorer er f.eks. temperamentet / indiv />
Kvaliteten på forholdet påvirkes av samhandlingsprosesser mellom barnet og moren / faren. I forbindelse med et pedagogisk partnerskap i løpet av akklimatiseringsperioden er promotering av foreldre-barn-samhandling sammen med etablering av et personlig forhold til barnet og hans foreldre en viktig oppgave for utdanningsspesialisten (fig. 1).
Støtte for samspill mellom foreldre og barn innenfor rammen av et pedagogisk partnerskap
Når du bygger forhold til det nye barnet, står pedagogspesialisten overfor en dobbel utfordring. På den ene siden må det oppfattes av barnet og foreldrene som en omsorgsperson og akseptert som sådan. På den annen side, og dette er forutsetningen for at de førstnevnte skal lykkes, i den utenlandske situasjonen må hun forsøke å ha følsom samhandlingsatferd fra foreldrene overfor barnet sitt.
Kravene til foreldre i bosettingsperioden er tydelig definert av Berlin-barnesengmodellen: "Foreldrene skal være passive i grupperommet, ikke skyve barnet bort fra dem og alltid godta det når barnet leter etter dem" (Laewen et al. 2007, s. 50). Under disse forholdene kan barnet bruke foreldrene som en trygg base under utforskningen og komme tilbake til dem igjen og igjen i tilfelle usikkerhet. Imidlertid inkluderer disse kravene konkret samhandlingsatferd, som pleieren bør ta hensyn til for å tilby barnet tilstrekkelig trygghet i det ukjente miljøet.
I det følgende er konkrete atferd hos voksne listet opp som støtter opprettelsen av et godt forhold og et sikkert bånd (se Friederich 2008).
"Passiv oppførsel", som det er formulert som et krav for foreldrene, kan de fort tolkes som et tilbaketrekning og fysisk vending fra barnet. Barnet føler seg derfor i fred til tross for tilstedeværelsen av sin omsorgsperson og overveldet i den ukjente situasjonen. Bare foreldrenes passive fysiske tilstedeværelse er tydeligvis ikke nok på dette tidspunktet. På den annen side signaliserer omsorgspersonen til barnet at han eller hun er klar over det og setter pris på dets (utforskende) handlinger ved hjelp av en oppmerksom holdning, oppmuntrende gester og ansiktsuttrykk. Ved å holde øyekontakt og et trygt og oppmuntrende smil fra foreldrene, kan barnet alltid få tilbakemeldinger og bekreftelse av oppførselen sin. De tilbyr barnet indre trygghet og støtte for å utforske den rare situasjonen.
den "Ikke skyv ungen" å flytte bort fra foreldrene risikerer at omsorgspersonen begynner å klynge seg og gi barnet følelsen av å ikke få lov til å flytte bort. I overgangsperioden står foreldre, som deres barn, overfor store endringer. De må overlate barnet sitt til en ukjent person, er redd for tap og frykt for å bli byttet og erstattet i sin rolle som omsorgsperson for barnet.
Beskyttelse og trygghet skal formidles til barna gjennom fysisk kontakt og språk, men alltid med nøye hensyn til deres behov. Hvis barnet uavhengig søker nærhet og beskyttelse av sin omsorgsperson i tilfelle av å bli overveldet eller usikker, er det foreldrenes oppgave å innle seg med barnets følelser og å støtte dem på en medfølende måte til å takle konflikten, for eksempel gjennom trøstende ord og oppriktig fysisk kontakt. Foreldre trenger imidlertid også å oppfatte når barnet roer seg og er klar til å utforske omgivelsene igjen. Pleierens egne behov under separasjonssituasjonen skal ikke overføres til barnet.
Den pedagogiske spesialisten krever høy kompetanse til å oppfatte samhandlingsprosesser mellom foreldre og deres barn og om nødvendig støtte foreldrene sensitivt i opplæringen eller i bruk av gunstig samhandlingsatferd. En intensivering av samspillet mellom foreldre og barn i overgangsperioden gjør det klart for barnet at de kan fortsette å stole på foreldrene sine, og at pedagogen bare er en annen omsorgsperson og ikke den stedfortredende moren. For å godta denne støtten fra spesialisten, må foreldrene først føle seg akseptert og akseptert av dem med sine følelser og frykt. Bare på denne måten kan den pedagogiske spesialisten aksepteres i et ytterligere trinn som utdanningsekspert og som en pålitelig omsorgsperson for eget barn. Spenninger og konflikter mellom pleierne representerer stressende situasjoner for barnet i bosettingsperioden, og barnet er usikkert og distanserer seg fra den ukjente spesialisten. Hvis barnet ikke kan bruke pedagogen som et sikkert grunnlag for sine handlinger, er også en grundig undersøkelse av miljøet og tilegnelsen av nye ferdigheter begrenset. Bekjentgjøring av barnet til barnehage bør derfor sees på som et pedagogisk partnerskap og ikke som en konkurranse for barnet. Sammen er det foreldrenes og den pedagogiske spesialistens oppgave å bygge en stabil bro mellom familie og barnehage, som gir barnet trygghet og styrke til å møte de nye kravene og vokse med dem. Overgangen kan bare skje når begge systemene trekker sammen for barnet lykkes.
Konklusjon
For å gjøre overgangen fra familie til barnehage lettere for barnet, må grunnlaget skapes fra foreldrene og det pedagogiske personalet som er involvert. Sammen må de være et forbilde for barnet og strebe etter en utdanning som er fri for konkurranse og i samarbeid med tiltak som støtter samhandling og fremmer relasjoner.
litteratur
Ainsworth, M. (2011): Bindemønster for mor og barn: Tidligere hendelser og deres innvirkning på utvikling. I: Grossmann, K. & Grossmann, K .: Attachment and Human Development: John Bowlby, Mary Ainsworth and the Foundations of Attachment Theory. 3. utg. Stuttgart. S. 314-340.
Friedrich, H. (2008): Forme forhold til barn. 4. utgave Berlin, Düsseldorf, Mannheim.
Griebel, W. & Niesel, R. (2005): The mestring av overganger mellom familie- og utdanningsinstitusjoner som en sambygning av alle involverte. I: Barnehagepedagogikk. Online manualen. Overgang fra familie til barnehage.
RELATERTE PUNKTER
-
Hva om barnet ikke vil gå i barnehage? Baby og familie
I går gikk barnet lykkelig på barnehage eller barnehage, i dag er det protest og brøl. Hva ligger bak det? I dag: tommelen ned for det…
-
Inngang til barnehage – en betydelig begivenhet for familien
Wilfried Griebel Renate Niesel Oppføring i barnehage er en unik begivenhet ikke bare for barn, men også for foreldre…
-
Foreldre: Slik holder foreldrene seg jevn – baby og familie
Nå er det nok! Noen ganger går barn definitivt over bord. Utdanningsrådgiver Ulrich Gerth forklarer hvordan man gjør det, klare regler…
-
Fant et barnehage: hvordan åpne en barnehage –
firma.de oppdatert 8. november 2019, 13 minutter for å lese Hvem er misfornøyd med omsorgssituasjonen til sitt eget barn eller hvem som er i rammen…