Journey home special: tur til “fedrelandet” (i einbeck, tyskland)


family4travel

Vanligvis er det utfluktstips for Schaumburg og omegn på fredager. Imidlertid er det gode grunner til at jeg klassifiserer turen til Einbeck i Sør-Niedersachsen i kategorien "hjemreise": Ikke severdighetene i den vakre bindingsverksbyen var i fokus for oss, men reisen inn til bestefar fortid. En dag viste pappa meg og guttene hvor han kom fra. Spennende, og ganske egnet for kopiering!

Det hele startet med at Janis skrev et essay om kuer. Han skrev at de gir melk, at de spiser gress, og at de stort sett er flekkete svart og hvitt. Men nettstedet var ikke fullt enda. “Hva annet kunne jeg skrive?” Spurte han meg. "Hm," sa jeg. "Bare skriv … hvordan en ku føles. Tungen, for eksempel, hvordan føles en kosetunge? ”Janis så på meg stumt. “Hvordan skal jeg vite det?” Spurte han forvirrende. Det var da jeg innså hvor forskjellig barndommen til guttene mine er på dette punktet. Da bestemor fortsatt levde, dro vi ofte til den lille landsbyen i hjemmet hennes, der hun bodde på gården som min fars yngre bror hadde overtatt. Jeg vet med hvilket trykk en kalv klemmer fingeren hvis du ikke er forsiktig, og hvor fluffy myk fjærene til små gjess er. Jeg kjenner følelsen av å treske korn, kløringen av en nyklipt stubb ved anklene, lukten av ensilasje og høy og den ubeskrivelige gleden ved å bygge et halmslott bak kornet. Det hele er fremmed for guttene mine. Bestemor min døde ett år før Janis ble født, og siden begravelsen har det aldri vært noen grunn til å besøke gården igjen.

Jeg sier det til faren min. "La oss bare dra dit," sier han. "Er ikke noe problem i det hele tatt." Og så vi benyttet neste mulighet til en "bestefarsdag". Reisen tar halvannen time. Endelig tid igjen for omfattende diskusjoner. Vi bor i samme hus, men i hverdagen er det ikke nok tid igjen til noe slikt. Bestefar forteller om tidligere. Guttene i baksetene sperrer for ørene. Også jeg overrasket. Jeg trodde jeg visste godt om min fars karriere. Men når han forteller meg historien på en gang, lærer jeg mye nytt.

Mange av husene er pent restaurert. (Mange av de gamle husene er pent restaurert.)

I Einbeck parkerer vi i en sidegate og tar oss til lunsj hos bestefars favorittgrekere. "Det var her Neustädter Kirche var," sier han og peker på et sted som nå huser en bygning fra 1960-tallet. Den hellige bygningen ble revet i 1963 på grunn av forfall. Naboen var busstoppet der landsbybarna stakk av da de gikk på videregående. "Og bak muren var det alltid tauet vårt som var klart til å forvise," sier bestefar og viser til tradisjonen til veikantbutikken med nygifte brudepar. Da barn holdt dem oppe med et tau trukket over gaten, kjøpte brudeparet søtsaker eller noen få mynter. Rent praktisk, hvis du sitter der nesten direkte ved kilden.

Morfar viser oss Einbeck – her Det gamle rådhuset på torget. (Bestefar viser oss sin hjemby: det gamle rådhuset til Einbeck.)

Etter måltidet rusler vi gjennom torget. Jeg husker mørke julemarkeder og en tur til leketøysbutikken med bestemor. På den annen side har jeg tydeligvis aldri lagt merke til det gamle rådhuset med de morsomme tårnene. Guttene rusler rundt fontenen. Morfar viser oss huset der han lærte på slutten av sekstitallet. "Og her har jeg alltid parkert mopeden min," sier han og peker i skyggen av Marktkirche. "du hatt moped? "undrer Janis, og respekten for bestefaren vokser spontant. Se på. Det visste jeg heller ikke.

Litt skjevt … men veldig sjarmerende: husene i Tiedexer Straße, et av de største lukkede bindingsverks togene i Tyskland. (Litt skjevt, men sjarmerende: de bindingsverkshusene til Tiedexer Strasse i Einbeck stammer helt tilbake til 1500-tallet.)

Vi går langs Tiedexer Straße, som er bygget på grunnlag av bindingsverkshus fra 1500-tallet. Husene, som hadde en bryggerett, kan gjenkjennes av en stor buegang, gjennom hvilken bryggebøtta kunne føres inn og ut, forteller bestefar. "Det er nesten alt! Så mye øl! »Barna er imponert. Bestefar har selvfølgelig også mye Schwank fra ungdommen på lager, der bryggeriet Einbecker og produktene deres spiller en stor rolle, men det forteller han heldigvis ikke i dag.

Føles så ut som en kumtunge. (Så det er slik tungen til en ku føles.)

Historisk sett har byen mellom Göttingen, Hildesheim og Harz alltid vært sentrum for landsbyene rundt. Mange er nå innlemmet som landsbyer, selv om de fremdeles visuelt er som uavhengige samlinger av gårdsbruk og boligfelt med, tydelig preget av jordbruk. Vi setter kursen mot en av disse gårdene: huset der morfar vokste opp. Mye ser fremdeles ut akkurat som det pleide å være. Guttene gjør entusiastisk kjent med kalvene og kulene over halmballene (som i dag er store og runde og ikke lenger egner seg godt til bygging av halmslott). Du kan gi kyrne et lite skudd. Men når de innser hvor karakteristiske tungene deres er, flinker de seg og begrenser seg til å servere snacks i rennesteinen. De lærer forskjellen mellom maisfres og rødmasse, undersøker jurene til de kraftigste melkekyrne, og når de begynner å melke, har de hundre spørsmål om plantens teknikk. "Det er sååå kult", roper silas når jeg passerer, før han klatrer til kornfeltet med kusinen min for å makulere.

Når nykvernet soyamel er gjennom fingrene, er dette en veldig spesiell følelse som alle gårdsbarn kjenner til. (Janis tester hvordan soyagryn gryn føles.)

Etter at fôring og melking er ferdig, tar vi oss hjem. "Det var virkelig en flott tur," dømmer Janis, og alle er enige. Barna var dyrene og hele prosessen på gården ubestridelig klimaks. Jeg ble fascinert av turen som en reise inn i barndommen – og fremfor alt som en reise inn i min fars fortid. Det er flott og så opplysende å utforske, så å si, direkte på objektet den levde historien til en person som du faktisk tror du kjenner godt. Jeg er glad for å ha benyttet anledningen så lenge min far fortsatt er godt nok til å gå rundt for å vise oss alt selv.

Related Posts

Like this post? Please share to your friends:
Christina Cherry
Leave a Reply

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: