Home » Hjelpsomhet

Mellom øst-frisia og anatolia

Hjelpsomhet

Mellom Øst-Frisia og Anatolia

To brødre med østfrisiske røtter, som vokste opp i Osnabrück, forelsker seg i tyrkisk folkemusikk i tenårene – i midten av trettiårene er de en av bærebjelkene i den tyrkiske musikkscenen i Tyskland. Nilgün, Malte og Benjamin har spilt konserter i Tyskland, Europa og Tyrkia som "Talipler" med tre eller med andre tyrkiske musikere. Navnet er en hyllest til læreren hennes Talip Özkan- "Talipler" betyr "Elevene". Da Benjamin og Malte reiste over Anatolia, møtte Malte sin fremtidige kone Nilgün Aksoy og de tre ble de flittigste studentene til stormesteren Talip Özkan, forteller de oss på Klönschnack a.k.a. Sohbet (på tysk: "samtale blant venner") i Benjamins stue i Hamburg-Altona.

En gammel ugle med en Cura i Alditüte

Hvorfor spiller du baalama, ikke piano eller elektrisk gitar??

Malte: Foreldrene våre var musikere, det var et piano hjemme. Da jeg var syv år ble jeg sendt på pianotimer, men jeg hadde ikke lyst til å studere for en klasse. I stedet begynte jeg å spille trommene.

Benjamin: Fra tid til annen var vi sammen med foreldrene våre på verdensmusikkfestivaler i Osnabrück. For eksempel var det gresk og tyrkisk musikk eller kurdiske Newroz-feiringer. Så vi kom i kontakt med lyder fra Anatolia på et veldig tidlig stadium, noe som tydelig satte sitt preg.

Nilgün: Jeg bodde i Istanbul til jeg var 17 år. Så flyttet vi til Holland og først da begynte jeg å spille baubla og synge. Jeg ble akseptert på University of Rotterdam for det tyrkiske musikkprogrammet. Der møtte jeg Malte og Benjamin. De to hadde kommet til Rotterdam for å studere med Talip Özkan, en av de mest berømte Bağlama-virtuosene, Bağlama.

M: På den tiden hadde vi studert tyrkisk musikk en stund. Men begynnelsen går mye lenger. Det var en så gammel ugle i Osnabrück som alltid bar rundt en cura [en slags liten bağlama] i sin aldigüte og lekte på gaten. Vi så ham konstant og lurte på instrumentet. For første gang ble jeg oppmerksom på særegenhetene i bağlama i motsetning til instrumentene jeg kjente. Jeg ble fascinert, men av en eller annen grunn holdt jeg fortsatt igjen.

B: På et tidspunkt møtte vi en gresk familie, de hadde utallige bånd med tyrkisk musikk. Så vi fikk smaken og hamstret flere og flere bånd med musikk fra Tyrkia. På den tiden var det den tyrkiske matbutikken – med et spesielt stort utvalg av Ibrahim Tatlıses. I julen ’93 ga moren meg faktisk en bağlama og en CD av Talip Özkan.

Talip Özkan har inspirert deg siden den gang?

B: Ja, vi hørte på CDen konstant og la merke til hva som er mulig med bağlama. Hun hang i barnehagen vår og en dag begynte Malte å leke den.

M: Først prøvde jeg å spille Zurna. [ler – Zurna er den ekstremt høye traktoboen som ble spilt på tyrkiske bryllup, A.d.R.] Jeg var ikke veldig fornøyd med det, så jeg slapp det ganske fort. Etter å ha spilt litt darbuka (liten tromme, A.d.R.), begynte jeg også med bağlama. Kort tid etter fikk jeg en krøll.

Med bağlama gjennom det fjellrike Anatolia

Hvordan fortsatte det??

M: Vi skal ikke bli kjent med vår viktigste lærer, Talip Özkan, hvis tradisjon vi ser hverandre i Rotterdam før år senere. I 1996 flyttet vi til Hamburg, hvor vi ofte kunne delta på konserter av tyrkiske storheter som Arif Sağ. En slik ting er sjeldnere i dag, tror jeg. Disse var for det meste organisert av Alevi kulturforeninger. Vi spurte dem om de også kunne ta baama-leksjoner der. De kalte oss deretter til møtene deres, der vi møtte blant andre Aşır Özerk, en av de største spillerne i Tyskland.

B: Der var vi skikkelig eksotiske – spesielt da, på 90-tallet! Vi var sannsynligvis de eneste tyskerne som spilte Bağlama. Det er ikke der! sa folk med åpne munn [ler]. En tysk spiller Uzun Hava [en klagesang fra tradisjonell type, A.d.R.] ?! Vi måtte ofte høre på slike trollformler.

Dette var veldig gripende øyeblikk å sitte sammen med alle bağlama-spillerne og sangere i Sivas i tearooms.

Var du den gang enda lenger i Tyrkia på vei?

M: I 1995 var vi for første gang sammen med foreldrene våre i Tyrkia. For eksempel dro vi til Sivas og besøkte Aşıklar Derneği ["Bard Associations"] der. Først visste vi ikke hva de forskjellige klubbene er til for. Dette var veldig gripende øyeblikk å sitte sammen med alle bağlama-spillerne og sangere i disse tesalene. Det var veldig flinke mennesker som fremdeles sto i Aşık-tradisjonen og spontant komponerte sanger. Denne turen var en viktig opplevelse for oss. To år senere tok vi turen igjen, denne gangen alene.

B: Bagasje gjennom Anatolia med baglama – det var en skikkelig opplevelsesferie. Jeg husker en gang, i tre dager, at vi satt fast i noen fjellandsbyer i Kars fordi en lokal hadde invitert oss, men ikke kunne gi slipp! Vi prøvde flere ganger å bryte opp, men klarte ikke å si "Nei takk". Vi var ikke vant til denne kulturen av gjestfrihet og fortsatte å lulle oss selv.

M: Inspirert av disse erfaringene begynte jeg å studere Turkologi i Hamburg. Jeg ønsket ikke å bli turkolog eller noe sånt. Min virkelige lidenskap var musikken. Vi dro til slutt til Rotterdam i 2002 for å studere Talip Özkan Bağlama-spill før jeg selv hadde hatt eksamen.

En mester og eksentrisk

Og det er stedet der dere tre møttes til slutt?

N: Ja, akkurat. Dessverre ble programmet for tyrkisk musikk avviklet i Rotterdam. Jeg ville faktisk til Tyrkia og studere musikk der, men mellom meg og Malte hadde et forhold allerede utviklet seg. Så dro jeg til Paris, der de to Talip Özkan hadde fulgt tidligere. Der bodde vi tre da som tradisjonelle studenter i Tyrkia: Vi tilbrakte hvert minutt med Talip, vi hjalp ham med å lage mat, rydde opp. Vi tre bodde i en liten leilighet. Men det var verdt innsatsen, for å lære av en ekte mester er en stor hell. Malte og Benjamin lærte å spille bağlama, spesielt synge. I begge deler har Talip sin egen umiskjennelige stil.

Vi tre bodde i en liten leilighet. Men det var verdt innsatsen, for å lære av en ekte mester er en stor hell.

B: Nå ser jeg selvfølgelig alt annerledes langt. Men den gangen var denne tiden noen ganger veldig vanskelig for meg. Jeg følte at Talip tok meg mindre alvorlig enn Malte. Kanskje fordi jeg er den yngre, men helt sikkert, fordi jeg tidligere hadde tatt bağlama-leksjoner fra en gresk – han synes ikke det var morsomt. En annen foreleser i Rotterdam hadde fortalt ham det, uten å vite hva det ville gjøre! Jeg tror han var en eksentrisk. I alle fall snakket han nesten utelukkende med Malte og lot nesten bare Malte spille, og sendte meg oftere shopping – spesielt whisky og sigaretter.ler]. Jeg knuste tennene mine fordi jeg visste at jeg ville lære mye av ham. Fem harde år .. Men det var verdt det!

M: Vi har aldri klart å estimere hvor lenge vi blir. Derfor bodde vi sammen i tre år i et lite rom og hadde bare sengene og kassene til klærne. De andre studentene lurte alle på hvordan vi bodde der i mer enn tre måneder [ler].

B: Ja, Talip kastet ut mange studenter etter hvert – og flere gikk på egenhånd fordi de sa: Jeg tåler ikke dette lenger!

N: Det var ikke lett, men etter hvert ble vi ved siden av ham for å lære å lage musikk.

Fem år er lang tid … Sa du til slutt "Nå er det nok"?

B: Nei, det siste året hjalp vi ham bare med å handle, rydde opp, skifte klær og knapt musikk. Vi lærte ham så mild som mulig at vi drar tilbake til Tyskland. Vi flyttet til Hamburg i 2007, hvor vi åpnet vår egen skole året etter.

Studentene våre er nesten utelukkende tyrkere og kurdere. De er ganske overrasket når de ser oss for første gang.

Og hva er reaksjonene fra studentene dine? Finn dem vittige, at du er så ærlige nordtyskere?

B: Studentene våre er nesten alle tyrkere og kurdere. De er ganske overrasket når de ser oss for første gang. [ler] Det virker ofte ikke klart på telefonen, om vi snakker tysk eller tyrkisk.

M: Mange godtar bare det og går ikke engang inn på det, men vil bare lære å spille bağlama så godt som mulig. Vi er nå en del av musikksamfunnet, og det er mer blandet nå enn det pleide å være.

Og nå, etter denne krevende måten, sdu er fornøyd med din musikalske karriere?

B: Siden vårt første møte med musikk fra Tyrkia har ikke disse lydene gitt slipp på oss. Vi har alltid ønsket å lære mer, for å komme dypere og dypere inn i røttene til denne musikken. Det har vi gjort, og nå ønsker vi å videreføre denne arven. Vårt mål har derfor alltid vært å bringe tyrkisk musikk til folk som ikke er fra denne kulturen. Så langt har vi dessverre ikke vært så vellykkede som vi skulle ønske det skulle være. Vi leter fortsatt etter konsepter som gjør denne musikken interessant og tilgjengelig for tyskere. Dette kan være musikk for et blandet ensemble av anatoliske og europeiske instrumenter, eller tyrkisk musikk med tyske tekster. Malte er allerede i gang med å komponere nye stykker. Det er fremdeles mye foran oss!

Snart slippes hennes nåværende album under det nye navnet "Pinhan" av Seyir Musique i Brussel.

Du kan også finne musikken deres her: Facebook, Youtube.

studiepoeng
Tekst: Tayfun Guttstadt
Bilder: Karsten Helmholz

Related Posts

Like this post? Please share to your friends:
Christina Cherry
Leave a Reply

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: