Sist oppdatert 3. juni 2017 klokka 0:21
Stort øyeblikk i Basel: The Fondation Beyeler viser et Jean Dubuffet-retrospektiv. Men jeg ville ikke en gang dit, for i navnet til Jean Dubuffet spratt i hodet mitt et lite attraktivt puslespill på, noe som ga lite lyst på mer. Hvor dårlig og endimensjonal! Men: hvor flott og makeløs, hva en god utstilling kan gi til besøkende!
Natura genitrix, 1952
Først sparkler han, legger tykke, tredimensjonale lag med oljemaling på overflaten av bildet, skrap muggsopp, tilfører sand og andre materialer til malingen, slik at overflaten blir mer og mer en lettelse. Når Jean Dubuffet gjør det, er han allerede 41 år og ser tilbake på en karriere som vinhandler. Bildene hans ser ut til å rive opp de dype lagene på gulvet og synke ned i deres former og farger. Jeg vet ikke om det virkelig er noen sammenheng mellom jordhandlerens aktelse for jorden og hans jordiske kunst, som jeg leste et sted, men foreningen er fengende.
Terre orange aux trois hommes, 1953
Dubuffet oppdager ørkenen og klør arkaiske, stikkfigurlignende menneskeskikkelser i sin røde jord av oljemaling. Det er en form for forsettlig primitivisme som er irriterende – i følge ordtaket "man legger merke til intensjonen og en er uaktuelt". Jeg hadde forventet noe sånt på bakgrunn av mitt eget smale sporvidde Jean Dubuffet-bilde. Og finner ingenting om det! Denne kunstneren nærmer seg fagene sine med alvorlig radikalisme, noe som ikke er lett for en avantgardist i andre halvdel av 1900-tallet, etter at avantgardene fra den klassiske moderniteten allerede har dekonstruert utallige billedkonvensjoner. I stedet for å sitere postmodernisme, det som allerede er der, gjør han seg nok en gang ordentlig til konserver.
J’habite un riant pays, 1956
Fondation Beyeler kaller utstillingen sin "Jean Dubuffet – landskapets metamorfoser", fordi landskapet ser ut til å være en slags grunnleggende sak for denne kunstneren. Han kan gjøre hva som helst med ham. Etter å ha fylt, gravd og skrapt i noen år, begynner han å collage: male bilder og deretter klippe dem for å lage nye ingredienser ut av komponentene sine. Dette er ofte fortryllende filigran og fører til en jeg-kan-ikke-se-meg-effekt.
Le commerce prospère, 1961
Men Jean Dubuffet stopper ikke der, hans neste landskap er det urbane landskapet. Fra hundrevis av små scener og pinnefigurer, setter han sammen et Paris hvis strukturelle kompleksitet, komposisjonelle anti-logikk og naive figurrepresentasjon er en fryd og får en til å tenke på senere artister som Jean-Michel Basquiat og Keith Haring.
Monument à la bête debout (Maître modèle), 1969/1983
Og så kommer endelig verkene fra syklusen "L’Hourloupe", som min mentale Dubuffet-stereotype hadde gjort galt: abstrakte elementer innrammet av dristige linjer, Dubuffet enten i rommet som en skulptur eller i overflaten som et bilde som dynamiske gåter komponert. De er mye større enn jeg trodde; nye landskap fra helt egne elementer. Dette prinsippet er mest spektakulært i scenene i Dubuffets scenespill "Coucou Bazar", som både vises i utstillingen og tidvis animeres til bestemte tider. (En detaljert artikkel om "Coucou Bazar" finner du på MusErEeKu-bloggen.)
Flytting av bakgrunn til Coucou Bazar, 1972-73
Det tar omtrent tre timer med tog til Basel. La oss se om jeg klarer å gå tilbake til Fondation Beyeler med barna mens Jean Dubuffet løper. Dubuffets laboratorium for kunstneriske muligheter, hvis resultater utstillingen så plausibelt presenterer, vil sikkert appellere til hennes følelse av kreativ frihet og allsidighet. Takket være dens intensitet åpnes drivkraften bak utjevnet og kollasjert så vel som bak de urbane landskapene ganske direkte: Her prøver man å komme så nært som mulig det som opptar ham. "L’Hourloupe" -pusleskapene er derimot en annen historie: en slags vill frigjøring som plutselig bringer en komisk-lignende stil inn i bildet, nekter alle stevner og fremdeles kommer over ganske kult i dag.
INFO:
Utstillingen "Jean Dubuffet – landskapets metamorfoser" kjører fortsatt til 8. mai 2016 i Fondation Beyeler i riehen, en forstad til Basel. Den enkleste måten å komme dit på er med offentlig transport fra Badischer Bahnhof i Basel, der de fleste av togene kommer fra Tyskland. Det tar omtrent 15 minutter med trikk 6 i retning Riehen Grenze til Fondation Beyeler holdeplass.
Related Posts
-
Ta bilder av barn og kjæledyr – tips til dyrefamiliebilder
Ta bilder av barn og kjæledyr – Praktiske tips for dyrefamiliebilder I mange familier har barn med et kjæledyr en lojal venn ved deres side. Naturlige…
-
Her finner du ord og uttrykk som ofte brukes på engelsk språk. De kalles også idiomatiske uttrykk. Idiomatisk setning sett eksempel Tysk oversettelse En…
-
Beyoğlu blå Da jeg fant Karsten Kronas ‘fotobok Beyoğlu Blue på en hylle for noen måneder siden, kunne jeg ikke slutte å tenke på det. For en begynnelse…
-
Samle øyeblikk, ikke ting! “- reportasjefotograf julía erz i et intervju
Samle øyeblikk, ikke ting! – reportasjefotograf Julia Erz i et intervju Hvis du snakker med andre fotografer om den nåværende trenden med…