Månedens arkiv: februar 2019
9. og 10. mars 2019 vil den kontroversielle forbrukermessen "Kinderwunsch-Tage" igjen finne sted i Berlin. På denne messen tilbys offensivt alle prosedyrer forbudt i Tyskland av etiske og psykologiske årsaker, for eksempel eggdonasjon, kombinert sæd- og eggdonasjon, surrogatmorskap og PID for kjønnsvalg. Verein Spenderkinder, som aksjonerer for rettigheter og behov for mennesker født gjennom kimcelledonasjon, synes det er veldig tvilsomt at denne begivenheten skal finne sted i Berlin for tredje gang, selv om det jevnlig tilbys metoder som bryter den tyske rettssituasjonen.
Hele arrangementet er rettet mot å tiltrekke kunder og markedsføre tjenestene, som i stor grad er forbudt i Tyskland. Ellers ville de mange utenlandske utstillerne, hvorav noen også er kjent som sponsorer, neppe være villige til å delta på et arrangement i Tyskland med tilsvarende utstillingsavgift.
I henhold til annonseringsdirektivet1 er alle tiltak som går utover beskrivelsen av den juridiske situasjonen angående reproduksjonsmedisinske prosedyrer i andre land, reklame. Dette inkluderer for eksempel når en utstiller bruker søte babybilder for å binde seg sammen med ønsket om å få barn. Annonsering er også når en klinikk beskriver sin tilnærming til den respektive reproduktive medisinske prosedyren.2
Temaene for forelesningene som tilbys på seminarområdet viser at det ikke er gitt kritisk undersøkelse av den etiske bakgrunnen for forbudene. I stedet ser det ut til at det vesentlige innholdet i hendelsen er å gi måter å omgå de barnsentrerte, smale grenser for tysk lov.
Foreningen Spenderkinder henvender seg derfor igjen til den ansvarlige tilsynsmyndigheten i Berlin og ber om inngrep mot reklame for eggdonasjon, anonyme kimcelledonasjoner og surrogati.
- Annonseringsdirektiv 2006/114 / EF, artikkel 2 (a) [↩]
- Under begrepet reklame kan til og med faktainformasjon falle, jfr. til dommen fra tingretten som avsa for å forby reklame for abort i henhold til § 219a StGB (AG skjenking, dom v. 24.11.2017, 507 Drs – 501 Js 15031/15). [↩]
Time Dossier Dyp i genene
I dossieret for den aktuelle tiden forteller Henning Sußebach i artikkelen "Dyp i genene" om søket etter min (Stinas) biologiske far – og det overraskende oppdagelsen at han er doktor Thomas Katzorke, legen, anonymiteten til sædgivere I lang tid forsvarte han seg heftig som styreleder i Donogen Insemination Working Group, og nesten en fjerdedel av medlemmene i foreningen kom fra hans praksis.
Jeg er etter Martin og et annet donorbarn allerede det tredje giverbarnmedlemmet, der det har blitt funnet at legen har brukt sin egen sæd. Martins biologiske far er imidlertid allerede død og hadde ingen relativt fremtredende stilling. Den andre legen har også dødd og var ganske ubetydelig i reproduktiv medisin. I andre land er det slike saker: I Nederland bestemte bare en onsdag en domstol i Haag at giverbarn fra utøvelsen av den nå avdøde dr. Karbaat retten til å ha en DNA-test hos ham. I USA, i delstaten Indiana, hadde far sannsynligvis far mer enn 30 barn med sin egen sæd – selv i tilfeller hvor mannens sæd skulle brukes.
Fra donorbarns perspektiv er det problematisk om legen viser seg å være (uønsket!) Sæddonor, fordi de dermed er et resultat av et etisk grenseovergang i forholdet mellom lege og pasient. Mens moren trodde at hun ble befruktet med sæd fra sin ukjente mann, bestemte legen som behandlet henne, på eget initiativ at han ville reprodusere med henne. På grunn av denne etiske grenseovergangen vil legen vanligvis frykte at hemmeligheten hans vil bli avdekket og ikke positiv til et kontaktforsøk fra barnet.
Lederen for DI Netz e.V., Claudia Brügge, ser uønskede sæddonasjoner av leger som et massivt inngrep i den reproduktive autonomien til pasienten, som regner med en donor som ikke er kjent for henne. Når det gjelder barnet, kan det føre til skjevhet og lojalitetskonflikt at legen er sædgiveren. Det kan jeg bekrefte. Selv om prof. Katzorke og jeg har en flerårig historie med alterkasjon, lurte jeg lenge på om jeg kunne forvente at min biologiske far skulle røpe sammenhengen vår. Derfor ventet jeg nesten et år på å offentliggjøre historien min.
Forøvrig, en dag etter datoen ble publisert, er ikke professor Katzorke lenger oppført som styreleder for Donogenic Insemination Working Group. Denne konsekvensen som et tegn på ansvar for egen oppførsel er logisk etter å ha blitt klar over en så massiv overtredelse av medisinyrket. Synd at det krevde avsløring. Så sent som i juli ble professor Katzorke sitert i en artikkel i WAZ for å si at det er grenser for hva en moderne reproduksjonsmedisin vil overholde.
Jeg har tatt skrittet inn i offentligheten, fordi historien min viser at reproduksjonslegene ikke har noen nøytral formidlingsposisjon og aldri har hatt, men selvfølgelig handler styrt av egne interesser. I dossieret er dette godt beskrevet som oppløsningen av fremgang og sosial kontroll, noe som gjør at pionerer ikke blir observert på en blind flekk. Vi er veldig nysgjerrige på hvem som vil vise seg i klubben vår som barn av den behandlende legen.
Fremgang er nå også på vår side: For 15 år siden hadde ingen trodd at det ville være DNA-databaser som tilbyr relativt rimelige tester som kunne spore familieforhold over flere generasjoner. Donorer kan dermed også identifiseres via pårørende som har registrert seg i en slik database.
I mellomtiden mottar vi de første brevene fra giverbarn, som frykter å bli berørt også. Selvfølgelig kan jeg ikke si om det er sant at "hoppe i" var et unntak. Jeg mistenker imidlertid at det er mindre sannsynlig at en slik tilnærming vil skje etter overgangen til frø-kryokonservering (enten fra 1984 eller 1988), fordi det i det minste ikke burde eksistert noen spontane donorflaskehalser. Hvis du uansett ønsker å forfølge mistanken, bør du gjøre en DNA-test. Jeg er fremdeles registrert i alle større DNA-databaser (Ancestry, 23andme, FamilyFinder, MyHeritageDNA) og vil gjerne ha halvsøsken til tross for de dårlige omstendighetene.
Folk som vil hjelpe donorbarn med å finne halvsøsken og deres genetiske far kan også gjøre det ved å registrere seg i DNA-databaser. Jo flere som registrerer seg, jo lettere er det å finne forbindelser.
Dom i Nederland i saken om Karbaat – Donorbarn kan sammenligne DNA med den avdøde legens
13. februar 2019 ble en spennende dom hørt i Nederland: En domstol i Rotterdam har bestemt at giverbarn som antar at spesialist på reproduksjonsmedisin Jan Karbaat er deres genetiske far, nå får lov til å sjekke dette mot DNAet hans. Så langt hadde mange halvsøsken funnet veien hovedsakelig gjennom DNA-databaser. Legen døde i april 2017 i en alder av 89 år, kona hadde nektet en sammenligning med avdødes DNA.
I Tyskland er det foreløpig ikke muligheten til å kontrollere den genetiske farskapen mot den påståtte farens vilje, hvis dette ikke skal bestemmes også som en lovlig far. Så at giverbarn kan være sikre på deres opprinnelse, hvis de ønsker å fortsette å bli tildelt sin lovlige far, eller hvis de ble unnfanget etter Samenspenderregistetzes ikrafttredelse, krever vi også i Tyskland en generell krav om krav til avklaring av nedstigningen.
Related Posts
-
Månedens arkiv: februar 2008 Siden i går er endelig rapporten fra en mor på vår side, som forteller om hennes beslutning om en sæddonasjon og utdanning…
-
Mor og sønn 1. Guttene katastrofe Jeg er hans bok Guttene katastrofe pedagogen Frank Beuster viser til et fenomen som mange foreldre kan kjenne fra egen…
-
Månedens arkiv: april 2013 I New Legal Weekly, sannsynligvis det generelle juridiske tidsskriftet, er et sammendrag av dommen til sæddonasjon fra Higher…
-
Ikke mammaen – hvorfor vi bestemte oss mot krybben
Ikke mammaen – hvorfor vi bestemte oss mot krybben “Og i hvilken barneseng er Aric registrert?” Dette spørsmålet kom ofte opp etter at jeg kunngjorde…