Kinderhilfe ble grunnlagt i 1979 av et privat initiativ og har vært en ideell organisasjon i mer enn 30 år med base i Jesteburg (Tyskland) og lovlig representert i Colombia.
Prosjekter eksisterer i byene Pasto, Medellin og Popayan, og arbeidet er rettet mot familier som lever i stor fattigdom og er berørt av voldshandlingene fra de dessverre fortsatt eksisterende geriljakreftene. De måtte gi fra seg land og sitt vanlige liv og flyttet til byer, der de bor i enkle tre- eller bølgeblikkhytter i utkanten. Og det er der tilnærmingen til å hjelpe barn ligger. Det tilbyr et sted for store og små og åpner dørene hver dag for å tilby barna et sekund (og noen ganger til og med a) hjem. Donasjoner, prosjekt- og sponsorprogrammer gir barn og deres familier mange muligheter for støtte. De får individuell støtte i alle situasjoner, et balansert og sunt kosthold, de kan gå på skole, til og med fullføre en læreplass, få heldagsomsorg med en rekke aktiviteter og foreldrene deres får muligheten til å finne arbeid. BARNEHJELP tilbyr en vei ut av daglig frykt, elendighet, vold og sult. Det er et ly, gir trygghet og trygghet og er åpent for alle, uavhengig av deres opprinnelse. Med individuell støtte og støtte blir rundt 500 barn ivaretatt og støttet med stort engasjement og lidenskap hver dag.
I året ble vi klar over denne foreningen og dens store arbeid. Sammen bestemte vi oss for å gjøre vårt praktiske semester i Popayan som en del av våre sosiale arbeidstudier. Her kom vi over åpne armer og ører fra starten. Ute Sonntag, leder av foreningen, gjorde det mulig for oss å ha en tid vi opplevde intenst og som var veldig rørende. Vi fikk lov til å "bo" i Popayan i 3 måneder, gå sammen, få innsikt og opplevelser, utvide og anvende vår kunnskap og ble begeistret og smittet av denne lidenskapen, engasjementet og det store hjertet i godt arbeid. Vi forlot Popayan med vemme tanker og veldig gode minner og opplevelser. Siden har vi vært medlemmer av foreningen, fått et sponset barn, og takket være våre gode venner og familie er det også andre sponsorer og prosjekt sponsing. Vi satte også i gang en stor donasjonsbasar i hjembyen hvert år og klarte å samle inn og donere mer enn 5.000 euro.
… .I dag er vi 7 år eldre, ferdig med å studere, begge var i fast ansettelse og bestemte oss for å dra på en stor verdensturné i 2014. Vi ønsket å dra tilbake til stedet for å hjelpe barn i Popayan. Og …. Vi har kommet tilbake etter 7 år og over 9000 pedaled kilometer, og vi feiret flott gjensyn med alle ansatte og barn som fortsatt jobber i dag. For et øyeblikk med gåsehud og tårer av glede og likevel følelsen av å ha vært her forrige måned. Vi gikk gjennom alle husene etter hverandre, mye har endret seg, i klubben og også i by mer moderne, mer allsidig og fremdeles med et stort hjerte. Casita 2 har flyttet for noen år siden. en stor Hus, med en fin hage, med mer plass og masse barn. Tilbudet utvidet også, for det som er nytt (for oss) er at hver lørdag vi lager mat på frivillig basis og mange barn får en sunn, lunsj – hvilken takknemlig akseptert.
Casa Ursula er fremdeles fylt med små, brune, googly øyne, og ved siden av barnehagen er det nå også en influensa. 12 små rompere oppdager og utforsker verden og snorker konkurrerende i kjærlig innredede rom.
Barn vi fremdeles kjenner har blitt store senoritas og chicoer. Det som får oss til å skinne er ikke bare det faktum at mange benyttet anledningen sin og fullførte en læreplass eller studie – også – at så mange modne mennesker følger i de "store" fotspor og tar ansvar for de små. De sponsede barna ble ansatte og frivillige som støtter foreningen og dens arbeid hver dag med samme engasjement og lidenskap.
Og vårt gudebarn Adrian har også vokst mange centimeter, pryder seg med hårgel og snakker til oss i en grov, mannlig stemme. Vi husker fremdeles godt, så mange sjakk- og domino-runder. I dag snakker vi om fremtidens ønsker, motorsykler og ett eller to pubertetsproblemer. Mye har endret seg for Adrian og hans familie. Regjeringen tilbød dem et nytt hjem, og derfor flyttet de fra treveggene til betongvegger i fjor. Store "prefabrikkerte bygninger" ble bygd med strøm, rennende vann og låsbare vinduer. En endring som ikke nødvendigvis er bedre eller lettere for familien. For selv om de ikke trenger å betale husleie, er det merkostnader og skatter som ikke tidligere eksisterte. Dette må først opptjenes og også tas vare på den fysiske trivselen. Likevel er det en annen livsstil. I stedet for 10 personer i 2 rom, bor de nå i 3 leiligheter, i forskjellige etasjer, med samme rettigheter og plikter som andre colombianere.
Vi fikk lov til å komme inn og klemte familien. Vi husket alle godt den gangen og tilbrakte en fantastisk og interessant ettermiddag med Adrian og hans familie. Vi sa farvel med mange takk og utallige gode ord. Nok et gåsehud øyeblikk.
Nesten alle av dem har ingenting i lommene. Det mangler ikke kjærlighet fra foreldre til barna. Problemene deres er mer eksistensielle – lite penger til mat, lite arbeid og noen ganger veldig dårlige levekår. Dette gjør oss triste fordi vi har så mye! Men det mange foreldre og spesielt kvinnene i klubben har til felles – og ikke for kort – er et stort stort hjerte. Det pulserer og lyser uansett. Folk deler, leker, ler, spøker, føler seg sammen og tenker ALLTID på hverandre. Dette ansporer oss videre, det fascinerer oss med engasjementet og motet de går sin vei med, selv om det er så mange steiner, store og små, foran seg. De har alle drømmer slik vi kjenner dem. Bare noen få har den minste sjanse for å innse dette.
Vi var i stand til å realisere drømmen vår og komme tilbake til barnehjelp. Vi delte våre opplevelser av turen med alle barn og ansatte og testet utstyret vårt for massegang.
Tusen takk, kjære BARNEHJELP. Du er flotte, flotte, modige og veldig, veldig gode forbilder. Hvor verdifullt det er å få hjelp utenfra; hvor fint det er å ha mennesker som blir faddere og dermed støtter fremtiden og et bedre liv. Og hvor flott at det er mennesker som hjelper til med å løse hverdagens problemer hver dag og som alltid har åpne øyne, ører og fremfor alt fattige mennesker!
Full damp fremover, vi er alltid der i tankene våre og ønsker deg alt godt fra hjertet av bunnen. Takk for opplevelsene, bilder, øyeblikk og øyeblikk, vennligheten, armene, tålmodigheten og forståelsen.
Din chicas de bicicleta…. Anna og Claudia
RELATERTE PUNKTER
-
VI TRENGER DIN STØTTE Siden vi bare jobber på frivillig basis og ikke bruker penger på reklame, har vi liten mulighet til å jobbe for…
-
Barnehjelp i Kambodsja – velkommen til ibm bedriftsborgerskapsblogg i Tyskland
30. juli 2015 | Skrevet av: tanja.schmid Del dette innlegget: Forfatter: Jennifer Glindemann Vår forening vil takle det vanskelige gjennom forskjellige handlinger…
-
Moldova er det fattigste huset i Europa. Rundt 30 prosent av befolkningen regnes som fattige. Siden republikken 1991 sin uavhengighet fra Sovjetunionen…
-
Nph barnehjelp Latin-Amerika: materiale til montessori barnehage og skole
Montessori-utdanning gjør det lettere for barn å lære "Hjelp meg å gjøre det selv" – det er det retningsgivende prinsippet for Montessori-utdanning, som vi i…